Sykkelbanan?

I dag har jeg fått nyss om noe rart. Igjen.
Satt med venner og observerte to slitne syklister som knapt klarte å gå. De hadde sykla Trondheim-Oslo antageligvis. Det var stiv gange og tydelig preg av såre muskler og såre rumper. Da blir jeg fortalt av en troverdig venn at mange syklister bruker trikset med banan i buksa når de sykler langdistanse. Først trodde jeg ho mente MED skallet på, men ble så fortalt at de skreller bananen og sitter på den. Dette skal smøre og lindre sår bak rett og slett. Kremer og salver vil bare trekke seg inn i huden, bananen blir most og ligger som en beskyttende lag i skrittet hele turen.
Dette syns jeg er svært spesielt og jeg begynte sporenstreks å spørre spørsmål:
- Er dette sant???
- Hvem fant i såfall opp dette trikset?
- Bør bananen være moden? Eller litt smågrønn og dermed hardere i konsistensen?
- Holder det med én banan?
- Moser de bananen litt før de legger den inn?
- Prater syklistene om dette? Diskuterer de tips rundt bruken av banan?

Jeg prøver å søke litt på emnet, men finner stort sett bare informasjon om at syklistene SPISER bananer under rittet. Dette er jo mer normalt.
Jeg kommer også over en link hvor det står "Har man først prøvd en banan er det umulig å gå tilbake".. men det gjaldt en type snowboard.. puh!!

Noen som kan hjelpe meg med dette? Noen som har erfaring innen sykling og bruk av banan som støtdemper?

Nostalgi

Satt og spiste boller hos en kompis. De viser seg å være svært tørre og jeg holder på å tygge meg i hjel for å få svelget de ned. Jeg informerer Jon om bollenes tilstand og han vedkjenner at han i GÅR hadde syns de var svært tørre. Vi ser på posen med de resterende 5 bollene. Vi er jo litt sultne og når sant skal sies er vi for late til å stikke ut og kjøpe noe skikkelig mat. Hvordan løse dette? Så kommer vi på den klassiske bestemor løsningen: del bollen i to, ta (altfor mye) smør på og gul eller brun ost. Server. Så kommer vi på at osten alltid hadde striper i seg, altså sånn riflet ostehøvel som alle bestemødre har. Kompis spør om det er sånn at alle bestemødre får en sånn på et eller annet tidspunkt. Vi ser for oss at man får en sånn ostehøvel av en hemmelig bestemor-liga når du fyller 60. Sammen med oppskriften på boller. Og hvordan man skal servere de. Det er noe spesielt ved mormors bolle med smør og ost, gjerne på et stettefat av glass.. Good times :)

Nostalgi. Nåtidens heroin.

Selvransakelse!

Satt på t-banen på vei byen her en dag... den var stappfull som alltid... så kom det en gammel mann inn, en frelsesarmèsoldat med uniform og koffert. Først tenkte jeg at jeg skulle reise meg opp og gi han plassen min. Jeg er sykepleier. Omsorgsmenneske. En som hjelper andre.
Så kicket plutselig en lite attraktiv side inn. Jeg tenkte "jævla frelsesarmeen og deres holdninger til homofile... burde ha ståplasser på t-banen hele gjengen!!!!!"
Rett etter den tanken slo samvittigheten inn som et lyn. Hva er det jeg sier? Stakkars gamle mannen... men da hadde han allerede klart å kare seg bort til en ledig plass. Hva skjedde???
Hadde det ikke vært for at det ville sett noe psykotisk ut skulle jeg ha gitt meg selv en ørefik der og da. Makan til holdning til gamle stakkars mennesket som sikkert ikke har gjort noe annet hele livet enn å hjelpe andre.

Skjerpings Marianne.

Zanzibar

Så var det Zanzibar til slutt. Vi ankom øya tirsdag 02. mars etter å ha inntatt Dar Es Salam med stil dagen før. 5 stjerners restaurant med nydelig sushi (endelig!!), nydelig vin og et casino. En fantastisk kveld! Gutta kosa seg med black jack og vi jentene fniste med vin og potetgull på takterassen. Det ble en livlig gjeng etter hvert og det er et under at fikk vi stakkars Elise endelig til flyplassen midt på natta, 1 time og et kvarter før flyet skulle gå. Hehe. Puh.

Så.. tilbake til Zanzibar. Vi tok ferje over fra Dar 2.mars og kom over til varme, syk luftfuktighet og masete innfødte som skulle bære bagasje og kjøre oss hit og dit. Vi hadde planer om å bli i Stone Town noen dager, men da vi kom ble vi overveldet av varmen og mange av hotellene var fullbooket så vi bestemte oss der og da for at vi skulle få sjåføren til å kjøre oss direkte til Kendwa, en og en halv times kjøretur nordover.

Her bor jeg altså på stranda i en bungalow på et sted som heter Sunset Bungalows. Jeg går rett ned 3 trappetrinn fra min lille veranda og står i pulverisert hvit sand. Og 30 meter nedenfor ligger det turkise klare vannet. Det er magisk. Jeg har aldri sett så vakre strender. Og jeg har aldri svettet så mye heller tror jeg. Cain mener det er luftfuktighet på 80-85% til tider. For meg høres det veldig mye ut. Og det føles bittelitt for mye. Hehe. Men man skal ikke klage. Dette er en drøm. 3 uker her? Ikke noe problem.

For å få tiden til å gå har Thomas og jeg begynt med seriøs skjell-plukking. Det begynte med at jeg puslet med meg noen skjell. Så begynte han å hjelpe til. Vi har sett oss ut bra områder, har egen teknikk og vet når på dagen det er best å plukke. Det har blitt en sysselsetting. Vi har til og med vurdert å stikke til Stone Town for å kjøpe litt utstyr til plukkingen. En rake og en bøtte og litt forskjellig. Hehe, det blir selvfølgelig ikke noe av. Hver dag plukker vi i ca to timer og nå har vi syke mengder skjell. Hele vasken på badet er dekket og vi har laget et system og delt skjella inn i familier osv på et handkle på gulvet. Plutselig fikk vi masse å gjøre  Caine og Karoline knakk sammen når de kom og størrelsen på samlingen. ”Hva skal dere med alle disse skjella?” Ehm.. vi vet ikke.

Det er fantastisk vann her og snorkler man 3-4 meter ut fra stranda fins små koraller og masse flott fisk. Nemo var der også, denne klovnefisken. Men ut i den andre uken her har det blåst veldig og vært en del bølger så da utgår snorklingen. Men i dag har vi fått vært på seiltur og snorklet og spist grillet tunefisk på stranda. Fantastisk dag.
Ellers går tiden med til lesing, avslapping, bittelitt soling og spising. Vi spiser fersk sjømat hver dag og blekksprut har blitt en favoritt, til tross for at jeg i går fikk servert en med bein og kroppen og alt.. vanskelig å svelge noen ganger når man kjenner de nuprete sugekoppene. Wæææ..

Vi begynner alle å kjenne på det at vi snart skal reise hjem. Det er litt blandede følelser. Blir veldig rart å komme tilbake til hverdagen. Godt man skal hjem til kjæreste og fantastisk familie og fine dager på påskefjellet! Rett fra strand og 40 grader til langrenn ski og kuldegrader. Litt av en overgang.

Plutselig er jeg hjemme!!!

Kilimanjaro!!!!!

Mandag, dag 1:
Vi starter reisen fra Leopard hotell kl. 07.30 på morgenen. Blir hentet i buss i et fantastisk kaos av mennesker, sekker og utstyr. Deretter kjører vi i underkant av en time før vi kommer frem til Machame Gate. Her registrerer vi oss, kjøper teite mzungu hatter og prøver mentalt å gjøre oss klare for det som venter oss. Vi skal gå 11km gjennom en regnskog. I oppoverbakke. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg egentlig, men jeg ble veldig overrasket over stigningen. Hadde kanskje trodd det skulle være litt med kosegåing bortover, men den gang ei. Oppover oppover oppover. Og selvsagt regnet det. Men vi var ved godt mot og sang og koste oss så godt vi kunne. Merket allerede her hvor fort man ble andpusten.
Etter ca 4 timers gange kom vi til Machame Camp. Da hadde vi gått fra 1800 meter til 3000 meter over havet. Høyeste jeg noensinne har vært. Til da. Porterene (bærerene) våre hadde allerede slått opp camp og vi fikk servert te og popkorn, litt hvile og så skulle det klatres igjen. Hver dag gikk vi noen hundre meter høyere, for så å komme tilbake til camp. Dette for å unngå den værste høydesyken. Trek high, sleep low. Det er motto.
Middagen ble servert rundt 19.30 og etter det var det bare å legge seg i telte. Tidlige kvelder på fjellet. Og igjen ble jeg svært overrasket over hvor KALDT det var om natta. Jeg sov fint lite og prøvde alle kreative måter å holde meg varm i soveposen (som lovet å tåle -20 grader, noe som er ren løgn antageligvis). Liggeunderlaget var like behagelig som et fjell.

Tirsdag, dag 2:
Opp kl.07. Lett kattevask med noen baby-wipes, frokost og vi var i gang. Gikk fra camp ca. kl. 08. I dag skulle vi ikke gå så langt, kun 5km. Men det var til gjengjeld mye fjellklatring. Det er forbausende mange mennesker som klatrer Kili og noen ganger går man nesten i kø opp de bratteste bakkene. Turen var fin, litt småskummel her og der men jeg overlevde. Fikk opp det siste stykket forferdelig vondt i hodet. Dette er visstnok helt vanlig. Høyde helvete. Og igjen ble jeg overrasket da vi kom frem til camp 3820 meter over havet. Shira Camp.. Det så ut som et festival område. Masse telt. Masse folk. Og hipp hipp hurra et toalett med dosete, ikke hull i gulvet. Høydepunkt. Under middagen sklir plutselig skyene bort og vips! Der ligger Kilimanjaro. Herregud så sinnssykt stort det fjellet er. Og veldig magisk å være så nærme det. Vi observerer at vi nå er OVER skyene. Ikke rart man er tungpusten, kvalm og har vondt i hodet!! Thomas fikk et akutt anfall av høydesyke men kom seg etter litt hvile og ingefærte.
Heldigvis for gruppa har de med seg meg på tur; homeopat helikopteret (for de av dere som har sett Ut i vår hages lille sketsj om akutt aromaterapeuter, kriseastrologer og lignende). På denne turen var JEG homeopat helikopteret. Jeg hadde nemlig kjøpt inn et klatre-kit, spesiallaget til Kili klatring, homeopati medisin til alt fra høydesyke, diarè, kvalme, oppkast, såre muskler, kne og ankler. You name it, I got it. Dette ble så lættis på turen da jeg til stadighet satte diagnoser og delte ut medisin når jeg så folks symptomer. Herregud. Det viser seg at jeg er en akutt homeopat. Spennende.


Onsdag, dag 3:
Vi skulle videre til Barranco Camp. 12,5 km gåtur, opp og ned. Og så litt opp igjen. Og så veldig ned. Her begynte folk å kjenne stigningen skikkelig på kroppen og man møtte andre på turen som kastet opp og så rimelig slitne ut. Det var et fantastisk landskap vi gikk i denne dagen og det er så utrolig å se utover og ha lik utsikt som du har når du ser ut av et fly. Etter mange timers klatring var vi vel fremme på 3972 meter og atter en gang lettet skyene utover kvelden og vi så det store magiske fjellet ligge rett bak oss.

Torsdag, dag 4:
Tidlig opp og tidlig i gang i dag. Vi skal opp Breakfast wall. Vi snakker en rimelig høy fjellvegg, rimelig bratt og ingen sikring. Det var her dødsangsten kicka inn for første gang. Jeg kjente det i hele kroppen, jeg var så sykt redd oppover det fjellet. Sola skinte, vi overlevde veggen og delte en kvikk lunch etter vel overstått. Hehe. Tenkte hele tiden på et typisk mamma-uttrykk når man er sliten etter en lang skitur på fjellet; ”Det er så godt å kjenne at en lever!!!”. For å si det sånn, jeg kjente at jeg levde opptil flere ganger på denne turen. Ofh. Vi gikk i 4 timer og så var det varm lunch. En liten time pause og så 4 timer til. Jeg var helt ferdig. 3 netter uten særlig søvn, jeg var så sliten og trøtt at jeg nesten gikk i søvne de siste 30 minuttene. Vi kom til Barafu Camp og hadde i løpet av dagen steget fra 3972 til 4660 meter over havet. Vi snakker store fysiske påkjenninger i denne høyden. Det hjelper ikke akkurat at man har camp i en steinrøys i oppover bakke, det er kaldt og du er knekt og du har 5 timer på deg til å gjøre klart alt utstyr til siste etappe, vaske deg, få av deg et dusin plaster og plastre bein og tær på nytt, og sove. Jeg sov kanskje en halvtime. Opp. Grøt. Kaldt og jævli. Kl. 00.30 var vi i gang. Vi startet siste etappe opp Kilimanjaro. Det var 7 kuldegrader, bekmørkt, stjerneklart. Vi så bare en stor sort kuppel foran oss. Og etter hvert kunne man se en slange av bevegelige lys oppover fjellsiden. Herregud. De ville ingen ende ta. Det så ut som om de gikk rett opp i himmelen. Nærmere stjernene har jeg aldri vært!!!! De 6 timene vi gikk opp det fjellet er noen av de lengste timene i hele mitt liv. Jeg trodde jeg skulle stryke med. Jeg var så sykt sliten og trøtt og det var nesten umulig å puste. Man får ikke nok luft i denne høyden og det er svært slitsomt å skulle klatre opp et fjell uten særlig pust. Vi startet på 4660 meter, vi endte opp på 5895 kl. 06.30 på morgenen, akkurat tidsnok til å se soloppgangen over Afrika. Uhuru Peak. Vi klarte det!! Det var magisk. Blanding av glede, kvalme, utmattelse og migrene. Spesiell kombinasjon.

Fredag, dag 5:
Vi startet på turen nedover fjellet igjen. Det var først da, i dagslyset, vi så hvor sykt bratt det var. Ingen av oss skjønte hvordan vi hadde klart det. Ingen husket særlig av det heller. Vi gikk opp det fjellet i mørket i en slags transe. Og Bruno, guiden vår, fortalte meg på veien ned at det var en grunn til at de tok oss med på den siste turen om natta i mørket. ”Hadde dere sett hvor dere klatret hadde dere aldri gjennomført det”. Suverent. Dette er ålreit informasjon å få. Jeg er veldig glad jeg ikke visste hva jeg begav meg ut på. Da hadde jeg nemlig aldri gjort det. Uansett… 3 timer ned, så 1 time hvile og så 3 nye timer med gange. Jeg nærmet meg bristepunktet men kom meg helskinnet ned til Mweka Camp som lå på behagelige 3100 meter. Man kunne kjenne hodepinen slapp og at det var litt lettere å puste. Det ble tidlig kvelden og jeg sov godt for første gang siden jeg dro på denne turen.

Lørdag var det 4 timer klatretur nedover regnskogen. Jeg hadde så vondt i knær, hofter og tær. Til slutt begynte Elise og jeg og løpe. Ned dette fjellet skulle vi. Det er utrolig hvor man henter krefter fra når man virkelig trenger de. Jeg trodde seriøst ikke beina ville bære meg mer da jeg endelig så lyset i enden av tunnelen, sånn nesten. Jeg så Mweka Gate. Vi var nede. Vi hadde klart det. Og det første jeg får servert av Nick er en øl og en sigarett. Og det smakte
nydelig!!!

Skal bli lenge til neste gang jeg prøver meg på noe slikt igjen!!!!!!!!!!!!

Jeg overlevde!!!!

Herregud!!
Jeg har overlevd Kilimanjaro. Trodde ikke det var mulig. 6 dager ren fysisk helvete. Eller... 2 ok dager, 1 dag med banebrytende fjellklatring og doedsangst.. saa tilbake til helvete igjen. Jeg har vondt OVERALT i kroppen men er sjeleglad for at jeg er nede paa bakken igjen. Trenger et par dager paa aa svelge hva jeg nettopp har opplevd saa kommer jeg tilbake med hele fortellingen til dere. Akkurat naa blir jeg daarlig bare av aa tenke paa det fjellet.
Dar es Salam i morgen, Zanzibar paa tirsdag. Livet leker igjen.
Takk alle der hjemme som var med meg i hjertet mitt og fikk meg opp det fjellet. Uten dere hadde jeg gitt opp!!!

Afrika-syndromet?

Vi har alle sammen vært igjennom en fase hvor alt er slitsomt. Jeg startet så ivrig med bloggskriving, mailing og mye dagbokskriving. Nå orker jeg ikke det lenger. Det gikk fort. Etter bare et par uker kicka Afrika-syndromet inn. Uansett hva det er snakk om tar jeg meg selv i å si ”Det orker jeg ikke”. Man kan fort tenke seg at dette er første stadiet av reaksjonsfasen. Men det er ingen av oss som er deprimerte eller lider av noe særlig hjemlengsel. Heller det motsatte. Ingen av oss vil hjem igjen! Det er bare at alt tar så forbanna lang tid her nede, det er varmt, klamt og lummert hele tiden og det er akkurat som om kroppen og psyken bare har gira ned 36 hakk og går nå på african time.

En av de største utfordringene er maten. Jeg er sååååå matlei. Har ikke lyst på noen ting, samtidig som jeg har lyst på alt. Alt som er hjemme. Vi må liksom teller timer fra når vi spiste sist.. så forsiktig lufte for gruppa at ”Nja… kanskje vi burde spise snart igjen”. ”Ofh ja.. hva skal vi spise nå da? Jeg orker ikke dra ned til byen nå.. kan vi ikke gjøre det så enkelt som mulig?”. Og hadde det ikke vært for at vi er dritt lei menyen her på D-Lodge allerede så hadde vi vel ikke forlatt rommet  hehe. Håper dette tar seg opp etter hvert. Jo fortere jo heller. Man blir sliten av å være sliten rett og slett.
Sitat Thomas 23.01: ”Jeg er ikke tørst. Ikke mett. Ikke sulten. Ikke trøtt. Jeg er ingenting.”

Ting vi ikke orker:

- registrere afrikansk sim-kort
- kjøpe postkort (har klart å kjøpe frimerker)
- gå på internett-cafè i byen
- få kjøpt/sydd nye klær
- drikke nok vann
- finne nye filmer å se på
- ha andre avtaler enn strengt nødvendig
- ta tak i skolearbeid
- smøre oss med solkrem eller myggspray
- handle frukt eller grønnsaker pga prutingen
- høre nyheter hjemmefra, uansett om de er store eller små
- ta med nødvendigheter på tur, som håndsprit og dopapir
- forholde oss til nye mennesker
- generelt ting som må organiseres og gjennomføres

Men etter å ha vært på safari har vi faktisk klart å få gjort en del. Jeg tror Thomas og jeg har saumfart Moshi by hundre ganger, på leting etter stoff og sydamer til å lage fine klær til oss. Jeg har fått sydd meg 2 kjoler og 2 skjørt. WOW. Jeg vet. Marianne i skjørt og kjole. Spennende konsept. Jeg blir så klart mannevond av å ha på kjolene, da de er rimelig trange og varmen tar knekken på meg, men jeg bruker de med godt mot. Hehe. Det er jo krise å gå rundt i byen med shorts som ikke dekker knærne og helst skal man ha dekkende t-skjorter på, men et sted går grensa. Det får bli singlet og heller litt banebryting innen kleskoden i Moshi Town. Afrikansk sim-kort er registrert og nå får INGEN meldingene mine. Suverent. Det var helt som forventet. Går i spenning og venter på at noen skal ringe (hint hint) For de som ikke har fått det med seg er nr mitt +255 7744 93031. Bare å slå på tråden!!

Ellers er det nedtelling til Norges besøk. Elise kommer på onsdag. Det blir helt sinnssykt. Gleder meg sååååå til å se hva slags norske fasiliteter hun har med til meg.

Ps Siren: I love you

Safari!!!

Nå er det gjort. Vel overstått. Jeg har endelig fått vært på safari!! Det var intet annet enn magisk. Jeg er blown away. Aldri noe sted før har jeg sett så mye vakkert, majestetisk, enormt. For en opplevelse!!!! Herregud… la meg fortelle!

Reisen startet fra D-Lodge kl. 08.00 fredag 05.02. Det småregnet, jeg var småtrøtt og litt kald (for første gang på flere uker). Vår sjåfør/reiseagent/safariguide Aly stod klar ute i gården i en classic Range Rover, 1985 modell (så klart). Vi kjørte av gårde mot Arusha. Arusha er i følge Lonely Planet ”the gateway to Serengeti”. Fint sagt. Byen ligger en og en halv time kjøring unna Moshi, så vi fikk oss en fin tur gjennom Afrikas landskap. Det hører med til historien at veien mellom Arusha og Moshi er en av verdens FARLIGSTE veier. Mest ulykker osv. Jadda. Alltid hyggelig å sitte inne med sånn informasjon når man skal kose seg på tur!!! 

Vi stoppet i Arusha og spiste frokost. Skikkelig fettfest. Herregud så mye fet elendig mat det er her nede. Vi legger jo på oss! Krise! Men men… skal man på safari må man starte dagen med et skikkelig måltid, så det ble burger og en pizzabolle. Muligens den beste pizzabollen jeg noen sinne har spist. Mmm. Nydelig. Så kjørte vi videre mot nasjonalparken Lake Manyara. Det første vi så var en ape. Jeg stod og skulle filme stemningsrapport før vi kjørte inn i selve parken når noe plutselig landet rett over hodet på meg i treet jeg stod under. Det var en liten søt ape. Selvfølgelig!! Jeg er jo i Afrika. Klart det er aper her!! Videre ser vi en elefant når vi kjører innover en skogsvei med enorme, hundrevis av år gamle trær. Litt ut av skogen og der ser vi en giraff. Vi så utover en frodig savanne med innsjø og tusen på tusen med rosa flamingoer. For et syn. Jeg ble bare stående i bilen og måpe. Vi hadde nemlig åpen bil og vi stod i setene med vind i håret og sand i øya. Hehe. Det var perfekt vær, topp stemning og videre oppdager vi aper, bavianer, flodhest, sebraer, mange giraffer, en haug med gaseller, impalaer.. en piki piki og enda flere elefanter!

Etter et par timers kjøring og en lunch satte vi kursen mot Ngorogoro krateret. Det var en hompetittentei tur opp igjennom fjellene. Helt utrolig frodig natur, masse fint å se på veien. Så kom vi frem til Rhino Lodge. Her skulle vi tilbringe natten. Igjen, for et fantastisk sted! Jeg åpnet verandadøra på rommet mitt og gikk rett ut i naturen, for å si det sånn. Flott utsikt og en bakgård full av dyr. Vi ble advart mot å gå alene ut på kvelden, for det var elefanter og bøffaloer vandrende rundt i område, tidvis også hyener. Selvfølgelig er det hyener i bakgården. Hva ellers? (Jeg begynner sakte men sikkert å innse at jeg faktisk er i Afrika, at jeg har vært her i 5 uker) Vi hadde et par store gaseller liggende utenfor der og jeg våknet midt på natta av et voldsomt bråk på utsiden. Det var STORE dyr som løp utenfor verandaen.

Lørdagen var vi tidlig oppe, spiste atter en sånn pæsse fet frokost og dro av gårde til safari dag nr. 2. I dag var det tid for Ngorogoro krateret. Krateret er en av Tanzanias mest besøkte nasjonalparker. Man kjører ned bratte veier for å komme ned til selve bunnen av krateret, som er 20km bredt. Jeg syns de snakket om at hele område var på over 300 km2. Det er det mest imponerende landskap jeg har sett! Igjen satt jeg og måpte. Opp med taket, speide etter dyr på savannen. Og denne dagen så vi i tillegg løver, hyener, sebraer, gnu, flodhester, både svart og hvitt neshorn, bøffaloer og masse rare fugler! To store hannløver. Løvene lå rett ut og sov. Hadde håpet på litt mer action og kanskje et lite brøl.. men shit æv. Man får være fornøyd  Vi så senere to løver til, denne gangen trodde jeg de skulle til å parre seg. Men det skulle de ikke. De skulle sove de også. Selvsagt.
Jeg ville ikke at dagen skulle ende. Det var en så fantastisk dag, jeg ble solbrent igjen, fikk 10 nye stikk, livet lekte. Og vi angret litt på at vi velger å bruke sååå mye penger på å klatre Kilimanjaro i stedet for å bruke halvparten av pengene på en langsafari og inkludert Serengeti også. Ofh. Hvor kom denne klatre-ideen fra? Jeg er ikke skapt til å klatre fjell i en uke. Særlig ikke Afrikas høyeste fjell. Hva skal jeg 5896 meter over havet å gjøre? Det gjenstår å se. Jeg er rimelig spent.

For å runde det opp; jeg kan nå endelig si som Trond Viggo Torgersen når han kommenterer teksten til barnesangen Dyrene i Afrika.
”Dyrene i Afrika og alt de har å gjøre? Jeg har vært i Afrika og de har INGENTING å gjøre! De bare går rundt der”. Det er en liten sannhet i det. De gikk bare rundt der. Det holder i massevis egentlig. Jeg har fått en opplevelse for livet.

Ps Siren: I love you

.. vissvass

Siden det tar en evighet aa laste opp bilder her nede blir det daarlig med det.. men her er et par smakebiter.
Det ene bildet er av meg og ei lita jente jeg moette paa jobb. Har planer om aa ta henne med hjem :)
Og som dere ser paa det neste bilde... svaner finner hverandre overalt i verden!!!!!! hehehe

Grunnleggende behov; ernæring!!

Jeg må le av denne gjengen her. Vi spiser god mat hver dag. Men det går stort sett i indisk mat og jeg er allerede dritt lei Tikka og nanbrød. Jeg er generelt matlei. Det er et ork å spise. Store deler av samtalene våre omfatter mat og jeg syns det er hysterisk morsomt hvor fort man faktisk savner alt det man har hjemme. Her en dag ved frokosten spurte jeg de andre om hva de ville bestilt om de fikk bestille hva som helst. Forrett, hovedrett, dessert. Og her var det litt av en liste. Thomas ville ha champignon-suppe, kremet, til forrett. Men etter at Karoline nevnte marinerte scampi var det enstemmig vedtatt at JA, det hadde vært perfekt. Paal hadde opptil flere forretter som ønske, men da måtte jeg påpeke at det var juks og at han kun kunne velge en. Det ble han ikke med på.

Thomas hadde en veldig spesifikk dessertdrøm som jeg syns var himmelsk. Det skulle være pistasje-is med sjokoladebiter, sjokoladesaus og litt nesquick-pulver på. Røre det litt sammen. Litt nonstop og en stor stratos-bar midt i skåla. Han skulle faktisk spise isen MED stratosen. To uker uten sjokolade og man forsvinner inn i en drømmeverden når man prater om dette. Vi ville alle plutselig ha pistasje-is og er enig om at Tricolor er en dårlig is. Og hva annet har vi lyst på da? Det bare renner ut med forslag og når én nevner noe går det en gjengklang hos de 3 andre. ”Åååååååååååh… ja.. DET hadde jeg glemt”. Man skulle tro vi var på konsentrasjonsleir. Det begynte med at vi her om dagen listet opp hver vår topp 5 sjokolade-liste. I dag er alle sjokoladene på topp.
Det er hardt å være i Afrika.

Ps Siren: I love you

Selvfølgelig…

Det lå jo i kortene at noe skulle skje meg rimelig snart etter ankomst til Moshi og dette ble da gjennomført sist fredag. Vi var på jobb i hjemmesykepleien og besøkte et hiv-smittet ektepar. Det var en utrolig tragisk pasienthistorie og hele situasjonen der hos dem var ubeskrivelig trist. De var begge veldig dårlige og vår jobb der denne dagen var å stelle noen liggesår hos denne mannen. Jeg og Thomas skulle være med legen inn på soverommet og assistere. For det første var det dårlig luft og veldig varmt. I sengen ved siden av mannen lå kona hans med et tomt uttrykk i øynene. Man får så lyst til å strekke ut hånda, snakke med dem, prøve å komme med noen trøstende ord. Men språkbarrieren og følelsen av håpløshet gjør at man bare blir stående og prøve å uttrykke sympati med blikket.
Vi satte i gang med sårstellet. Her er det ikke snakk om noe smertelindring i forkant og man kunne se mannen vri seg i smerte mens legen stelte det ene såret etter det andre. Dette inntrykket i kombinasjon med lukt og varme gjorde at jeg brått følte meg veldig dårlig. Jeg prøvde å si i fra til den ene mama`n som stod ved min side, men da var det for sent. Jeg besvimte rett og slett. Thomas ble dagens helt og fikk fakket meg og holdt meg inntil skapet på soverommet. Jeg våknet i sjokkleie på sofaen med Paal stående over meg. Jeg var lettere irritert over å ha fått vann i øynene. Hehe. Men etter å ha svimt av 3 ganger tok Paal trikset med å gni meg hardt (unødvendig hardt?) på brystbeinet og da våknet jeg.
Herregud. Selvfølgelig måtte jeg besvime. Har jeg noen gang reist utenlands uten at det skjer meg noe? Det er godt jeg ikke så meg selv. I følge Karoline så jeg ut som en zombie. Jeg var likblek i ansiktet og var bevisstløs med øynene på vid gap. Kanskje creepy. Vi får håpe jeg slipper å oppleve det igjen.
I dag har vi vært på omvisning på KCMC sykehuset. Jeg er veldig glad jeg ikke skal ha praksis der, for da tror jeg at jeg hadde gått i gulvet daglig. Det er helt sykt å se forholdene de jobber under der. Det var mørkt og varmt med mugne tak og stakkarslige forhold. Når vi kom inn på nyfødt intensiven ba Paal Thomas om å følge med på meg, stå bak meg i tilfelle jeg svimte av. Jeg kommer nok til å få høre den en stund fremover. Men forhåpentligvis får jeg vært et par vakter på fødeavdelingen der, så lenge kroppen min klare det. Man merker veldig godt på kroppen her nede at man ikke er produktiv i særlig mer enn 3 timer. Man er varm, svett, dehydrert, sliten.. hvis dagen varer lenger enn til kl.13 så er vi helt slått ut.

Nå skal vi på møte med et par folk ang Kilimanjaro-turen vår. Det blir et eventyr. Tenk at Elise kommer nedover for å joine oss. Fantastisk.

Mer senere

Ps Siren: I love you

Stikk/bitt/befruktning???

Karoline har fått noen uidentifiserte stikk på beina. Det begynte med 6, nå er det 12. De stod etter hvert litt ut av huden og jeg lurte på om hun rett og slett hadde blitt bitt av denne mangoflua som legger egg under huden. ”Du skal bli mor”, sa jeg til Karoline når vi satt ute i hagen. Jeg måtte le av tanken. Karoline syns ikke det var LITT morsomt engang. Hehe. Jeg tviholdt på den teorien. Karoline skal bli mor til mange små fluer. Det var morsomt helt til jeg selv hadde et slikt stikk på beinet. Skal JEG bli mor også? Det var jeg ikke forberedt på…

... og der kom regnet!!!!

Vært på jobb i dag. Alle var en smule trøtte etter gårsdagens laaaaange kveld på Sal Salinero, med vår nye venn Hippo, en brite på 38år som er frivillig arbeider her på et hjem for gatebarn. Mer om han senere. Hehe.
Vi har besøkt nye klienter i dag. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta bilder og vise dere hvordan de bor. Det er helt utrolig. Det er så utrolig primitivt, man blir nesten sittende helt målbundet og glane rundt seg. Det er høner, katter, hunder, geiter, kuer… alt i skjønn forening. Ungene er så kontaktsøkende. Mødrene så ydmyke. Klientene vi kommer til er så takknemlige, man blir nesten litt brydd. Det er ca 10 minutter med bare hilsninger, takking og velsigning.
Etter et par timer på jobb kom regnet. Og herregud som det regnet. Himmelen åpnet seg og jeg sverger på at regndråpene hadde en diameter på størrelsen av en drue. Det klaska i hodet. Vi hadde 30 minutters gåtur hjem. Fantastisk. Så ut som drukna katter når vi kom frem. Ingenting er som en iskald dryppedusj da. T.I.A. (This Is Africa). Det er et uttrykk vi fort har begynt å bruke.

Nå skal jeg prøve å få registrert mitt afrikanske tlf-nummer så det er mulig for folk å ringe meg. Jippi. Har ikke hatt tlf-kontakt med kjæresten på flere dager. Abstinensene er til å ta og føle på. I dag må noe gjøres.

Hører det er jævli kaldt hjemme. Uff da. Sånt er jo tråkig. Hæhæ..

Ps Siren: I love you

Arbeid og diett

Vi har kommet i gang med jobbing. Denne uken har vi gått med mama`ne rundt til klienter. Så hvordan det stod til med alle sammen, fikk hilst og fikk en inntrykk. Noen av klientene er funksjonshemmede barn, de vi vil treffe på dagsenteret. De andre klientene var HIV- pasienter, de var i sånn nogenlunde god form, forholdene tatt i betraktning. Besøkene bar preg av tragiske historier. Men allikevel er de hiv-smittede så positive og fulle av håp. Det er utrolig å se. Og man føler seg veldig beæret som får komme inn i hjemmene deres og ta del i deres historie. De studentene som har vært her før oss har gjort en utrolig jobb. Vi gleder oss til å sette i gang og bidra vi også. Mye av det vi må få til innebærer å skaffe de midler. Vi snakker om å prøve å få samlet inn noen penger hjemmefra (mer info om dette senere). For en hundrelapp kan man gjøre SYKT mye for en familie. Kjøpe et par høner så har de en inntekt + at de kan spise eggene osv. Det er så lite som skal til.
Det er rart å oppleve kulturforskjellen og å se hvordan de lever i fattigdom her. De bor så idyllisk sånn naturmessig sett. Vi går igjennom trange veier og små stier omringet av banan/mango/avokado/fersken/lime trær. Det er grønt og frodig selv om det er knusk tørst her. Trodde jeg hadde blitt kjempe brun på beina når jeg kom tilbake, men jeg var bare møkkete. Hehe. Herlig.

Etter å ha livnært meg på søppelmat på flyturen og resten av dagen ned hit er jeg veldig glad for å endelig kunne spise nogenlunde ålreit mat. Jeg var jo forstoppet de første dagene her til min store forbauselse. Skal man ikke få diarè når man kommer til Afrika? Bank i bordet. Det kommer nok. Fint det ikke kom de første dagene da all Immodiumen og andre stoppemidler lå i bagasjen som tok 3 dager på å komme frem.
Til frokost spiser jeg en bitteliten banan, litt vannmelon, en grønn frukt jeg ikke har navnet på og litt eggerøre. Det er bare å pent hoppe over loffen for min del. Det bugner jo av mangotrær her nede, så det blir mye mango. Nydelig veldig fersk mango. Ellers går det i kylling og svin. Og ugali. Denne rare retten som er nasjonalretten her nede, som er en slags deig av maizenamel. Den er som tjukk potetstappe og smaker rart, så sant man ikke dypper den i saus. Ikke akkurat en favoritt så langt.
Vi har nå gått bort i fra ordet BlekFet og kommet opp med Fat Camp. Og det er ganske morsomt å se at gutta som før gaflet i seg ris, nå har gjort som meg og kuttet den ut (for mye karbohydrater)og spiser grønnsaker til kjøttet i stedet. Hehe. Paals konkurranseinstinkt har kicka inn og han er redd jeg skal gå mer ned i vekt enn han. Og hver gang de kjøper seg en kald øl og jeg sitter med vannflaska mi slenger jeg ut et lite ”kalorier spart.. ”

Når det gjelder personlig hygiene er det et kapittel for seg selv. Det er så vidt det drypper litt vann ut av dusjhodet. Litt frustrerende når man er kronisk møkkete og fulle av sand. Men nå har jeg klekket ut en ide. Jeg fyller en 1 ½ liter flaske med vann litt og litt i løpet av dagen. Så når jeg skal dusje kan jeg helle den over meg til slutt for å få bort all såpe/shampo. Er rimelig stolt av den oppfinnelsen. Den spredte seg fort til de andre også  Hakuna Matata.

Jeg har det veldig godt her og jeg lengter IKKE hjem til snø og kulde. Men det er jo denne kjærligheten da.
Sier til meg selv hele tiden at savnet etter kjæresten ikke er noe problem. Dette fikser jeg lett. Avstand gjør oss sterkere osv. Men så… en kveld her jeg lå på senga og så film med Karoline hører jeg de plutselig spiller ”I will always love you” i naborommet her. Krigsforbrytersk. Fikk nesten et sammenbrudd. Har laget meg et lite Sirenhjørne på nattbordet med bildet, bamse og smykke. Det hjelper bittelitt :)

I dag har vi fri fra jobben for å lage en oversikt over videre arbeid med klientene. Så vi har tatt med pc`er, pensumbøker og planer for å lage et opplegg for oppholdet vårt her og dratt til Sal Salinero Villa (sjekk det ut på nett). Her skal vi jobbe litt og ligge litt ved bassenget. Herregud så godt å endelig kunne dyppe kroppen i kaldt vann. Det har vært etterlengtet. Det er kokvarmt her!!!!

Håper alt er bra hjemme med alle sammen! Tenker på dere!

Ps Siren: I love you

Inntrykk

Flyreisen ned gikk fint. Fikk ikke sovet et sekund, men like blid for det. Skjønte egentlig lite av hva jeg hadde begitt meg ut på. Paal hadde i løpet av flyturen rablet ned en hendelse på en Air Sickness Bag som jeg gjerne vil dele: ” Under flyturen til Nairobi falt en passasjer tilfeldig om (besvimte) ved setet mitt. Til alles forbauselse datt han om igjen da de prøvde å reise han igjen.. hehe” Litt action på fly og hva gjorde jeg? Satt med ørepropper og maske for øynene. Hehe. Jada.

Da vi landet på Kilimanjaro Airport gikk det endelig opp for meg at jeg faktisk var i AFRIKA. Vi satt og skrev visum-søknad på flyet og Karoline og jeg var ikke helt sikre på om vi faktisk var nervøse for om vi IKKE slapp inn eller om vi slapp inn. Vi var enig om at vi kanskje hadde syns det hadde vært greit å flydd hjem igjen. Nå hadde vi reist nok egentlig.
Bagasjen vår er så klart sporløst forsvunnet. Dette var helt som ventet. Reaksjonsfasen inntraff umiddelbart. På bilturen fra flyplassen klarte jeg ikke komme på EN god grunn til å bli i Afrika.

Endelig fremme på D-Lodge der vi skal bo de neste mnd. Sitter i en magisk hage og ser rundt meg. Skjønner ingenting. Jeg er i Afrika. Jeg prøver å lese i boka mi men det er så mange nye lyder. Blomster, trær, farger og fugler jeg aldri har sett før. Jeg tenker for meg selv at dette må være sånn Edens hage ser ut, vi mangler bare noen frukttrær… og i det samme jeg tenker tanken (dette er HELT sant) bikker jeg hodet bakover og ser rett opp i et mangotre. Jeg må nesten le for meg selv. Og det at jeg allerede har blitt stukket flere steder av små insekter jeg ikke kan identifisere bryr jeg meg sletts ikke om. Jeg er i Afrika. Gress-mafia`n får bare herje som de vil.

Første kveld kl. 20.20 på kvelden, vi sitter ute og Karoline sier plutselig: Nå får jeg malaria. Jeg knakk sammen.

2. dagen i magisk hage hører jeg noe faller ned fra treet over meg (nytt tre). Ser ned på gresset og ser det er en lime. Ha ha! Limetre også. Jeg ler høyt. Ved senere observasjon ser jeg at det antagelig er avokado, ikke lime. Tatt med den uidentifiserte frukten inn på rommet, skal se om den modner til en avokado eller råtner som en lime..

Overraskende nok er jeg a) solbrent og b) forstoppet. Solbrentheten kom litt brått på, da vi har vært påpasselig med å smøre oss med solfaktor 40. Denne er av afrikansk art og antagelig ikke pålitelig har vi funnet ut, ettersom vi alle tre er mer enn LITT brent. Forstoppelsen kommer av dårlig ernæring fra oslo til afrika. Livnærte oss på boller, syltetøy, brus og potetgull og sjokolade. Derav forstoppelsen. Naturlig nok.

Vi har til nå gått under navnet BlekFet oss i mellom. Operasjon ”spis-deg-opp-før-du-drar-til-afrika” virker ikke like smart nå som vi må kle av oss og vise kroppen. Ofh. Men vi har blitt enig om at det ikke er lov å bruke ordene Blek eller Fet. Eller Bagasje for den saks skyld, siden den er ikke-eksisterende enda og vi later som om vi ikke bryr oss om det.
Vi startet i går som BF og i dag er vi SF. Solbrent og Fet. Mye forkortelser. Veldig morsomt for oss. Antagelig varmen som avgjør humoren nå.

Bagasjen dukket endelig opp p[ mandag ettermiddag. Gleden var enorm.

Mer senere. Svetter som en gal. Maa ut i lufta.

Ps Siren: I love you