Zanzibar

Så var det Zanzibar til slutt. Vi ankom øya tirsdag 02. mars etter å ha inntatt Dar Es Salam med stil dagen før. 5 stjerners restaurant med nydelig sushi (endelig!!), nydelig vin og et casino. En fantastisk kveld! Gutta kosa seg med black jack og vi jentene fniste med vin og potetgull på takterassen. Det ble en livlig gjeng etter hvert og det er et under at fikk vi stakkars Elise endelig til flyplassen midt på natta, 1 time og et kvarter før flyet skulle gå. Hehe. Puh.

Så.. tilbake til Zanzibar. Vi tok ferje over fra Dar 2.mars og kom over til varme, syk luftfuktighet og masete innfødte som skulle bære bagasje og kjøre oss hit og dit. Vi hadde planer om å bli i Stone Town noen dager, men da vi kom ble vi overveldet av varmen og mange av hotellene var fullbooket så vi bestemte oss der og da for at vi skulle få sjåføren til å kjøre oss direkte til Kendwa, en og en halv times kjøretur nordover.

Her bor jeg altså på stranda i en bungalow på et sted som heter Sunset Bungalows. Jeg går rett ned 3 trappetrinn fra min lille veranda og står i pulverisert hvit sand. Og 30 meter nedenfor ligger det turkise klare vannet. Det er magisk. Jeg har aldri sett så vakre strender. Og jeg har aldri svettet så mye heller tror jeg. Cain mener det er luftfuktighet på 80-85% til tider. For meg høres det veldig mye ut. Og det føles bittelitt for mye. Hehe. Men man skal ikke klage. Dette er en drøm. 3 uker her? Ikke noe problem.

For å få tiden til å gå har Thomas og jeg begynt med seriøs skjell-plukking. Det begynte med at jeg puslet med meg noen skjell. Så begynte han å hjelpe til. Vi har sett oss ut bra områder, har egen teknikk og vet når på dagen det er best å plukke. Det har blitt en sysselsetting. Vi har til og med vurdert å stikke til Stone Town for å kjøpe litt utstyr til plukkingen. En rake og en bøtte og litt forskjellig. Hehe, det blir selvfølgelig ikke noe av. Hver dag plukker vi i ca to timer og nå har vi syke mengder skjell. Hele vasken på badet er dekket og vi har laget et system og delt skjella inn i familier osv på et handkle på gulvet. Plutselig fikk vi masse å gjøre  Caine og Karoline knakk sammen når de kom og størrelsen på samlingen. ”Hva skal dere med alle disse skjella?” Ehm.. vi vet ikke.

Det er fantastisk vann her og snorkler man 3-4 meter ut fra stranda fins små koraller og masse flott fisk. Nemo var der også, denne klovnefisken. Men ut i den andre uken her har det blåst veldig og vært en del bølger så da utgår snorklingen. Men i dag har vi fått vært på seiltur og snorklet og spist grillet tunefisk på stranda. Fantastisk dag.
Ellers går tiden med til lesing, avslapping, bittelitt soling og spising. Vi spiser fersk sjømat hver dag og blekksprut har blitt en favoritt, til tross for at jeg i går fikk servert en med bein og kroppen og alt.. vanskelig å svelge noen ganger når man kjenner de nuprete sugekoppene. Wæææ..

Vi begynner alle å kjenne på det at vi snart skal reise hjem. Det er litt blandede følelser. Blir veldig rart å komme tilbake til hverdagen. Godt man skal hjem til kjæreste og fantastisk familie og fine dager på påskefjellet! Rett fra strand og 40 grader til langrenn ski og kuldegrader. Litt av en overgang.

Plutselig er jeg hjemme!!!

Kilimanjaro!!!!!

Mandag, dag 1:
Vi starter reisen fra Leopard hotell kl. 07.30 på morgenen. Blir hentet i buss i et fantastisk kaos av mennesker, sekker og utstyr. Deretter kjører vi i underkant av en time før vi kommer frem til Machame Gate. Her registrerer vi oss, kjøper teite mzungu hatter og prøver mentalt å gjøre oss klare for det som venter oss. Vi skal gå 11km gjennom en regnskog. I oppoverbakke. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg egentlig, men jeg ble veldig overrasket over stigningen. Hadde kanskje trodd det skulle være litt med kosegåing bortover, men den gang ei. Oppover oppover oppover. Og selvsagt regnet det. Men vi var ved godt mot og sang og koste oss så godt vi kunne. Merket allerede her hvor fort man ble andpusten.
Etter ca 4 timers gange kom vi til Machame Camp. Da hadde vi gått fra 1800 meter til 3000 meter over havet. Høyeste jeg noensinne har vært. Til da. Porterene (bærerene) våre hadde allerede slått opp camp og vi fikk servert te og popkorn, litt hvile og så skulle det klatres igjen. Hver dag gikk vi noen hundre meter høyere, for så å komme tilbake til camp. Dette for å unngå den værste høydesyken. Trek high, sleep low. Det er motto.
Middagen ble servert rundt 19.30 og etter det var det bare å legge seg i telte. Tidlige kvelder på fjellet. Og igjen ble jeg svært overrasket over hvor KALDT det var om natta. Jeg sov fint lite og prøvde alle kreative måter å holde meg varm i soveposen (som lovet å tåle -20 grader, noe som er ren løgn antageligvis). Liggeunderlaget var like behagelig som et fjell.

Tirsdag, dag 2:
Opp kl.07. Lett kattevask med noen baby-wipes, frokost og vi var i gang. Gikk fra camp ca. kl. 08. I dag skulle vi ikke gå så langt, kun 5km. Men det var til gjengjeld mye fjellklatring. Det er forbausende mange mennesker som klatrer Kili og noen ganger går man nesten i kø opp de bratteste bakkene. Turen var fin, litt småskummel her og der men jeg overlevde. Fikk opp det siste stykket forferdelig vondt i hodet. Dette er visstnok helt vanlig. Høyde helvete. Og igjen ble jeg overrasket da vi kom frem til camp 3820 meter over havet. Shira Camp.. Det så ut som et festival område. Masse telt. Masse folk. Og hipp hipp hurra et toalett med dosete, ikke hull i gulvet. Høydepunkt. Under middagen sklir plutselig skyene bort og vips! Der ligger Kilimanjaro. Herregud så sinnssykt stort det fjellet er. Og veldig magisk å være så nærme det. Vi observerer at vi nå er OVER skyene. Ikke rart man er tungpusten, kvalm og har vondt i hodet!! Thomas fikk et akutt anfall av høydesyke men kom seg etter litt hvile og ingefærte.
Heldigvis for gruppa har de med seg meg på tur; homeopat helikopteret (for de av dere som har sett Ut i vår hages lille sketsj om akutt aromaterapeuter, kriseastrologer og lignende). På denne turen var JEG homeopat helikopteret. Jeg hadde nemlig kjøpt inn et klatre-kit, spesiallaget til Kili klatring, homeopati medisin til alt fra høydesyke, diarè, kvalme, oppkast, såre muskler, kne og ankler. You name it, I got it. Dette ble så lættis på turen da jeg til stadighet satte diagnoser og delte ut medisin når jeg så folks symptomer. Herregud. Det viser seg at jeg er en akutt homeopat. Spennende.


Onsdag, dag 3:
Vi skulle videre til Barranco Camp. 12,5 km gåtur, opp og ned. Og så litt opp igjen. Og så veldig ned. Her begynte folk å kjenne stigningen skikkelig på kroppen og man møtte andre på turen som kastet opp og så rimelig slitne ut. Det var et fantastisk landskap vi gikk i denne dagen og det er så utrolig å se utover og ha lik utsikt som du har når du ser ut av et fly. Etter mange timers klatring var vi vel fremme på 3972 meter og atter en gang lettet skyene utover kvelden og vi så det store magiske fjellet ligge rett bak oss.

Torsdag, dag 4:
Tidlig opp og tidlig i gang i dag. Vi skal opp Breakfast wall. Vi snakker en rimelig høy fjellvegg, rimelig bratt og ingen sikring. Det var her dødsangsten kicka inn for første gang. Jeg kjente det i hele kroppen, jeg var så sykt redd oppover det fjellet. Sola skinte, vi overlevde veggen og delte en kvikk lunch etter vel overstått. Hehe. Tenkte hele tiden på et typisk mamma-uttrykk når man er sliten etter en lang skitur på fjellet; ”Det er så godt å kjenne at en lever!!!”. For å si det sånn, jeg kjente at jeg levde opptil flere ganger på denne turen. Ofh. Vi gikk i 4 timer og så var det varm lunch. En liten time pause og så 4 timer til. Jeg var helt ferdig. 3 netter uten særlig søvn, jeg var så sliten og trøtt at jeg nesten gikk i søvne de siste 30 minuttene. Vi kom til Barafu Camp og hadde i løpet av dagen steget fra 3972 til 4660 meter over havet. Vi snakker store fysiske påkjenninger i denne høyden. Det hjelper ikke akkurat at man har camp i en steinrøys i oppover bakke, det er kaldt og du er knekt og du har 5 timer på deg til å gjøre klart alt utstyr til siste etappe, vaske deg, få av deg et dusin plaster og plastre bein og tær på nytt, og sove. Jeg sov kanskje en halvtime. Opp. Grøt. Kaldt og jævli. Kl. 00.30 var vi i gang. Vi startet siste etappe opp Kilimanjaro. Det var 7 kuldegrader, bekmørkt, stjerneklart. Vi så bare en stor sort kuppel foran oss. Og etter hvert kunne man se en slange av bevegelige lys oppover fjellsiden. Herregud. De ville ingen ende ta. Det så ut som om de gikk rett opp i himmelen. Nærmere stjernene har jeg aldri vært!!!! De 6 timene vi gikk opp det fjellet er noen av de lengste timene i hele mitt liv. Jeg trodde jeg skulle stryke med. Jeg var så sykt sliten og trøtt og det var nesten umulig å puste. Man får ikke nok luft i denne høyden og det er svært slitsomt å skulle klatre opp et fjell uten særlig pust. Vi startet på 4660 meter, vi endte opp på 5895 kl. 06.30 på morgenen, akkurat tidsnok til å se soloppgangen over Afrika. Uhuru Peak. Vi klarte det!! Det var magisk. Blanding av glede, kvalme, utmattelse og migrene. Spesiell kombinasjon.

Fredag, dag 5:
Vi startet på turen nedover fjellet igjen. Det var først da, i dagslyset, vi så hvor sykt bratt det var. Ingen av oss skjønte hvordan vi hadde klart det. Ingen husket særlig av det heller. Vi gikk opp det fjellet i mørket i en slags transe. Og Bruno, guiden vår, fortalte meg på veien ned at det var en grunn til at de tok oss med på den siste turen om natta i mørket. ”Hadde dere sett hvor dere klatret hadde dere aldri gjennomført det”. Suverent. Dette er ålreit informasjon å få. Jeg er veldig glad jeg ikke visste hva jeg begav meg ut på. Da hadde jeg nemlig aldri gjort det. Uansett… 3 timer ned, så 1 time hvile og så 3 nye timer med gange. Jeg nærmet meg bristepunktet men kom meg helskinnet ned til Mweka Camp som lå på behagelige 3100 meter. Man kunne kjenne hodepinen slapp og at det var litt lettere å puste. Det ble tidlig kvelden og jeg sov godt for første gang siden jeg dro på denne turen.

Lørdag var det 4 timer klatretur nedover regnskogen. Jeg hadde så vondt i knær, hofter og tær. Til slutt begynte Elise og jeg og løpe. Ned dette fjellet skulle vi. Det er utrolig hvor man henter krefter fra når man virkelig trenger de. Jeg trodde seriøst ikke beina ville bære meg mer da jeg endelig så lyset i enden av tunnelen, sånn nesten. Jeg så Mweka Gate. Vi var nede. Vi hadde klart det. Og det første jeg får servert av Nick er en øl og en sigarett. Og det smakte
nydelig!!!

Skal bli lenge til neste gang jeg prøver meg på noe slikt igjen!!!!!!!!!!!!