Det lå jo i kortene at noe skulle skje meg rimelig snart etter ankomst til Moshi og dette ble da gjennomført sist fredag. Vi var på jobb i hjemmesykepleien og besøkte et hiv-smittet ektepar. Det var en utrolig tragisk pasienthistorie og hele situasjonen der hos dem var ubeskrivelig trist. De var begge veldig dårlige og vår jobb der denne dagen var å stelle noen liggesår hos denne mannen. Jeg og Thomas skulle være med legen inn på soverommet og assistere. For det første var det dårlig luft og veldig varmt. I sengen ved siden av mannen lå kona hans med et tomt uttrykk i øynene. Man får så lyst til å strekke ut hånda, snakke med dem, prøve å komme med noen trøstende ord. Men språkbarrieren og følelsen av håpløshet gjør at man bare blir stående og prøve å uttrykke sympati med blikket.
Vi satte i gang med sårstellet. Her er det ikke snakk om noe smertelindring i forkant og man kunne se mannen vri seg i smerte mens legen stelte det ene såret etter det andre. Dette inntrykket i kombinasjon med lukt og varme gjorde at jeg brått følte meg veldig dårlig. Jeg prøvde å si i fra til den ene mama`n som stod ved min side, men da var det for sent. Jeg besvimte rett og slett. Thomas ble dagens helt og fikk fakket meg og holdt meg inntil skapet på soverommet. Jeg våknet i sjokkleie på sofaen med Paal stående over meg. Jeg var lettere irritert over å ha fått vann i øynene. Hehe. Men etter å ha svimt av 3 ganger tok Paal trikset med å gni meg hardt (unødvendig hardt?) på brystbeinet og da våknet jeg.
Herregud. Selvfølgelig måtte jeg besvime. Har jeg noen gang reist utenlands uten at det skjer meg noe? Det er godt jeg ikke så meg selv. I følge Karoline så jeg ut som en zombie. Jeg var likblek i ansiktet og var bevisstløs med øynene på vid gap. Kanskje creepy. Vi får håpe jeg slipper å oppleve det igjen.
I dag har vi vært på omvisning på KCMC sykehuset. Jeg er veldig glad jeg ikke skal ha praksis der, for da tror jeg at jeg hadde gått i gulvet daglig. Det er helt sykt å se forholdene de jobber under der. Det var mørkt og varmt med mugne tak og stakkarslige forhold. Når vi kom inn på nyfødt intensiven ba Paal Thomas om å følge med på meg, stå bak meg i tilfelle jeg svimte av. Jeg kommer nok til å få høre den en stund fremover. Men forhåpentligvis får jeg vært et par vakter på fødeavdelingen der, så lenge kroppen min klare det. Man merker veldig godt på kroppen her nede at man ikke er produktiv i særlig mer enn 3 timer. Man er varm, svett, dehydrert, sliten.. hvis dagen varer lenger enn til kl.13 så er vi helt slått ut.
Nå skal vi på møte med et par folk ang Kilimanjaro-turen vår. Det blir et eventyr. Tenk at Elise kommer nedover for å joine oss. Fantastisk.
Mer senere
Ps Siren: I love you
Hei my darling :)
SvarSlettHusk at det dör noen hjerneceller hver gang man besvimer, sá pröv á ikke gjör det daglig for da kan det fort gá nedoverbakke :)
Du, jeg har et oppdrag til deg hvis du har litt fá mennesker á hjelpe (!): Jeg har jo som du vet et fadderbarn i Benin, som deg, men ná har han bare flyttet (uten mitt samtykke?) og da har jeg fátt utdelt en ny sönn sánn helt plutselig. Han heter Jamilton er 6 ár og bor i Mozambique, som jo er nabolandet ditt. Fort gjort á ta seg en tur over á hilse pá han... Veldig fint hvis du kan fá han til á begynne pá skolen og sörge for at han har det sánn ca bra :)
Love u baby :) Godt á höre stemmen din her om dagen. Alle jentene mine hilser til deg <3
PS. I love you Marianne..
SvarSlettSiren Larsen som tenker på kjæresten!!!!!
Skal si det skjer ting på turen din - besvimelse og greier. Jeg er glad det ikke er meg som er der (eller de skal være glad for at det ikke er jeg som er der), for jeg besvimer bare jeg setter foten innen for et kontor innen helsesektoren her i Norge...
SvarSlettEllers er jeg ikke bare litt misunnelig på Elise som skal besøke deg, men jeg får være fornøyd med at jeg har en bit av Afrika i livet mitt her hjemme :-)
Vær forsiktig lille venn!